Arverett

Testamente og arverett

Når man tenker på fordeling av arv får nok de fleste assosiasjon til testamenter. Det fremstår som viktig og avgjørende å opprette et testament. Men det er bare en del av sannheten. Det første spørsmålet man må stille seg er hvilke ønsker man har og hvilke rettsvirkninger man tar sikte på å oppnå. Det er eksempelvis mye man kan gjøre i levende live som får betydning for fordeling av formue etter arvelaters bortgang. Arverett hjelper til her.

«Det er ikke lommer i likskjorta» er et kjent ordtak. Det er heller ikke mulig å ta med hunden inn i himmelen, som det heter i skillingsvisen.

Den formuen vi har opparbeidet oss gjennom livet må vi pent etterlate oss, men vi kan langt på vei bestemme hvordan den skal fordeles.

Med arveloven som utgangspunkt er det et stort mulighetsrom for dem som ønsker å planlegge livet etter døden. Man kan gjøre avtaler med slekt, samboer eller ektefelle, opprette ektepakt og/eller arvepakt og man kan opprette testament. Ut fra de faktiske forhold kan arvelaters vilje noen ganger best sikres i en kombinasjon av livs-og dødsdisposisjoner (avtaler, ektepakter og testament).

Det oppstår ofte konflikter mellom arvinger som kan unngås med et klart og tydelig testament. Det er også avgjørende at man oppretter testamentet på riktig måte. Testamentet skal opprettes av en person som er bevisst hva han eller hun faktisk er i ferd med å gjøre og det skal bevitnes med underskrift, sted og dato av to personer er til stede samtidig. Det er også klare krav til testamentsvitnene; de kan ikke selv være tilgodesett i testamentet.

To personer kan opprette gjensidig testament til fordel for hverandre. Da er det viktig at testamentet klart beskriver hvordan den som lever lengst skal forholde seg til testamentets bestemmelser om såkalt sekundærarverett.

Advokat Geir Berg, Lillehammer har inngående kjennskap til reglene om arv og testament og kan sette sammen den løsningen som passer for deg og din situasjonen.

Dødsboskifte

Saker om arv, testamenter og dødsboskifter er svært hyppig forsidestoff i løssalgsavisene. Her er tre forsider fra 2017. Det er kun en drøy uke mellom VGs to forsider om arv.

Gjennomføring av dødsboskifte innebærer en systematisk gjennomgang og fordeling av avdødes etterlatte formue. Dødsboskiftets forløp kommer an på hvem som er kreditorer i formuesmassen; livsarvinger? Gjenlevende ektefelle/samboer? Andre testamentarvinger? Kontraktsparter avdøde hadde, og som han enten skylder penger eller real-leveranser? De fleste dødsbo i Norge i dag skiftes privat.

To typiske «antakelser» innen familie- og arverettsområdet er at samboere er likestilt med gifte, og at samboere dermed er (godt) sikret ved den enes død. En tredje antakelse eller forestilling er at barn må behandles likt. Alle disse antakelsene er feil, og kan koste dyrt.

Kun samboere med felles barn er likestilt, og det eneste de er sikret i dagens lovgivning er en minstearv på 4 ganger grunnbeløpet ( i 2017 utgjør det 93 634 x 4 = 374 536), samt en mulighet til å overta avdødes formuesmasse etter reglene om uskifte. 4 ganger grunnbeløpet er i mange dødsboer i dag ganske marginalt. Og muligheten til å sitte i uskifte avhenger ofte av om avdødes særkullsbarn samtykker til det, noe man ikke uten videre kan regne med. Særlig gjelder det når avdøde har særkullsbarn som kanskje ikke har noe positiv tilknytningen til gjenlevende ektefelle eller samboer nummer 2.

Dersom man ønsker å prioritere gjenlevende utover disse ofte beskjedne beløpsgrensene og den usikre uskifteordningen, må det skje gjennom en styrt planlegging der virkemidlene velges ut fra de faktiske forhold. Hovedregelen er at man i levende live kan gjøre hva som helst med egen formue. Det åpner døren for å gjøre avtaler med særkullsbarn som kan gi gjenlevende en betinget rett til å sitte i uskiftet bo, altså at avdødes livsarvinger setter vilkår for sitt samtykke. Variasjonsmulighetene er mange.

En annen og mer vanlig «sikringsmetode» er avtaler i form av ektepakter. Ektepakter er avtaler mellom ektefeller som gir mulighet til å etablere formuesordninger som avviker fra arvelovens utgangspunkt om felleseie. Sikringselementet kan ivaretas ved at verdier overføres til gjenlevende og gjøres til dennes særeie. Det vil da ikke være noe igjen til verken særkullsbarn eller felles livsarvinger å arve, dersom verdiene er gitt bort. Ikke tvers gjennom sympatisk, men det illustrerer at arvelater har en rikholdig palett og langt på vei en farge til hver nyanse.

En tredje metode er å opprette testament, enten gjensidig eller ensidig, der det tydelig fremgår at gjenlevende skal ha arv utover minstearven. Men oppretter man testament begrenses sikringsmuligheten av særkullsbarnas pliktdel. Pliktdelen utgjør 2 tredjedeler av arven, etter arveloven fortsatt begrenset til 1 000 000 pr barn.

Det aktualiserer den tredje forestillingen om at barn må behandles likt. Det kan være en fin forestilling å ha og et godt utgangspunkt. Men loven krever ikke likebehandling, jf ovenfor om pliktdelsarven. Særlig ved virksomhetsoverdragelser kan det være begrunnet at ett eller flere barn får mer fordi de har interesse, utdannelse eller andre egenskaper som gjør dem best i stand til å drifte affærene i fremtiden. Og slike overdragelser kan det være lurt å iverksette mens man fortsatt er i live.

Kom antakelsene til livs. Still deg spørsmålet om hva du vil med ditt og dine etterlatte, Det er fullt mulig å planlegge livet etter døden i god tid før siste reis, og da gjerne sammen med dem som skal stå igjen på perrongen.

Arveloven Lovdata

Ta kontakt for en uforpliktende prat rundt arverett